Dette er den beste "superzoomen" til nikkor etter min mening ( bedre enn f.eks 18-200 ). Jeg brukte den en liten periode i vinter, da det var som mørkest, og fant objektivet velfungerende selv i lite lys. Det skal dog sies at jeg kun brukte objektivet med D3s som jo yter godt på høy iso. Den største begrensningen med objektivet slik jeg opplevde det, var den manglende muligheten til å gjøre bakgrunnen uskarp. Har man annen optikk til slike formål, er dette objektivet meget godt som allrounder for FX ( til DX er den litt trang ).

Vedlagte bilde er tatt med dette objektivet.


mvh tw

objektivet er bare utrolig bra til den prisen, jeg bruker det som walkabout objektiv . Kjøpte hos Stavanger Foto , som sakt jeg er godt fornøyd med det .

Nikkor 28-300 VR er et objektiv med klare svakheter, men med enda flere muligheter. Totalt sett et objektiv jeg er meget glad i og bruker svært mye. Perfekt reise/tur-objektiv om man vil drasse på minst mulig utstyr. Absolutt godkjent skarphet selv på største blender. Linjer blir sjelden rette, men rettes opp i PS.

Jeg kan trygt anbefale objektivet. Du ser noen bildeeksempler her der alle bilder er tatt med det nevnte objektivet:

http://thorfinnbekkelund.blogspot.com/2012/05/skum.html

http://thorfinnbekkelund.blogspot.com/2012/04/stra-og-siv.html

http://thorfinnbekkelund.blogspot.com/2012/03/mannmedhund.html

Er ikke dette objektivet bra nok som allroundobjektiv er man mer interessert i tekniske spesifikasjoner enn å formidle noe med kameraet :-)

Interessant problemstilling.

Valg av brennvidde og optikk innebærer alltid kompromiss. Hvilke kompromiss er en klar til å gjøre? Og i hvilken grad kan kompromissene gå ut over bildene?

For min del har jeg riktignok et par zoomer, men bruker nesten alltid fastoptikk, både til walkabout og alt annet. Jo lenger jeg går (eller reiser), desto mindre optikk tar jeg med. Som regel ender jeg med å ta med ett eller to fastobjektiv, f.eks. 50mm og 28mm.

Fastoptikken har noen innlysende fordeler: Den er relativt rimelig i innkjøp (noe avhengig av brennvidde/lysstyrke), er kompakt og lett (stor fordel for walkabout), har god lysstyrke, og har i de fleste tilfeller uslåelig optisk kvalitet på alle områder (skarphet/oppløsning, fortegning, vignettering, CA, ghost/flare/fringing – younameit). Gjerne topp bokeh også; det betyr mye for mange.

Mens zoom-optikken ofte gjør fotografen lat (en behøver ikke forlate ståstedet for å få et annet utsnitt), gjør fastoptikken en mer 'bevegelig' som fotograf. Min erfaring er at en beveger seg friere overfor motivene med fastoptikk, og derfor oftere finner gode vinkler å fotografere fra.

Gjennom valget av fastoptikk gjør jeg følgende kompromiss: Jeg bruker lettere og rimeligere ustyr, men får bilder av bedre teknisk kvalitet. Jeg gir avkall på zoomens variable utsnittsfordel, mot mer bevegelighet for min egen del. Og når jeg fotograferer mennesker, vet jeg at jeg skremmer dem mindre når jeg retter et lite objektiv mot dem, enn et stort. Jeg kan fotografere i mye dårligere lys også. Min egen erfaring, summa summarum, er at alt dette gjennomgående gir større fotografisk frihet, og fører til bedre bilder. (Alt jeg skriver her, er selvsagt min personlige oppfatning.)

– Et zoom-objektiv innebærer som oftest et kompromiss hvor en må svelge mange 'tekniske kameler'. Zoomen kommer med en rekke uunngåelige 'defekter' (implisitte karakteristikker), som vignettering og fortegning, osv. I tillegg kan en oppleve at fordelingen av skarphet over bildeflaten er ulik på forskjellige deler av brennviddeområdet, det kan være kontrastproblemer, CA, ghost/flare, fringing osv. Jo mer krevende zoom-området er (f.eks. fra vidvinkel til temmelig kraftig tele), desto tydeligere kan slike problemer gjøre seg gjeldende.

Riktignok kan mye av dette korrigeres i programvare, men for hvert ekstra problem blir det noe å rette. Også opprettingen har sin pris, i form av dårligere teknisk bildekvalitet, ettersom det alltid vil bli skyflet (og ofte erstattet med 'best guess') et større eller mindre antall pixler i forbindelse med korreksjonene.

Dessuten er en zoom stor og tung å dra på. Det er også litt skummelt å rette den mot folk, ettersom den ofte innenbærer en viss 'fryktfaktor'. Selv etter å ha holdt på med fotografi nesten hele livet, ville jeg bli utrolig skeptisk om en ukjent fotograf skulle rette et slikt monster mot meg på gaten. Dette vil jeg tro er en utbredt skepsis. Følgelig vil jeg anta at et slikt objektiv egner seg relativt dårlig til å fotografere mennesker med.

Så litt om det konkrete objektivet, Nikon 28-300mm f/3.5-5.6G ED VR. Etter å ha lest en temmelig grundig test av Nasim Mansurov, har jeg i alle fall gjort meg opp den mening at dette objektivet ikke vil egne seg for min bruk.

Det fundamentale problemet Mansurov peker på, er at objektivet innebærer så mange kompromiss at det til dels kan gå kraftig ut over den tekniske bildekvaliteten. Når det gjelder bruksområder mener han at det ikke briljerer på noe enkelt område. Ideen om en superzoom er selvsagt utrolig god, og fenger mange, og selvsagt kan en ta gode bilder med ethvert objektiv – også dette! Summa summarum kommer vel Mansurov til at objektivets (eneste) fordel nettopp ligger i at det er en 'super-zoom'. Så får hver og en vurdere om det er begrunnelse god nok, når en også blir kjent med ulempene.

Her er testen: http://mansurovs.com/nikon-28-300mm-vr-review

Tok dette bilde med 28-300 på 250mm med ISO 100, bl. 5,6 og 1/200 sek i går. Ikke noe stort bilde, men detaljer og skarphet holder for meg.
Har croppet endel og skalert ned til 767 x 767 piksler.