Du er ikke logget inn Logg Inn Bli medlem
Fullskjerm
André S.
Det jeg tror må være legitimt å diskutere her er måten kommersielle fotografer i dag får/skaper sine oppdrag og hvordan dette påvirker "lesningen" av innholdet. Det kan ikke være noen tvil om at det i løpet av få år har skjedd en dramatisk utvikling i bransjen. Den tidligere klare polariseringen mellom kommersielle og redaksjonelle/ideelle oppdrag har blitt mer nyansert og spesialisert, på samme måte som mediene har blitt mer segmentert (flere titler, færre forlag).

Kanskje er det vanskelig(ere) for fotografer som jobber innen den redaksjonelle dagspressen å forstå hvordan en fotograf kan utgi seg for å være interessert i eks-fangers sosiale tilpasningsproblemer i en kontekst av lansering av Rom nr 13 på et hotell kalt The Thief eid av en kjendis med tilhørende bokutgivelse på et kredibelt fotobokforlag. Lukter dette PR-byrå lang vei for en pressemann?
Hvordan skal man "kategorisere oppdraget"? Trenger man å vite hva beveg-grunnen bak oppdraget er for å kunne bedømme det visuelle innholdet? Eller burde man kanskje klare seg med å gi en kritikk basert kun på prosjektets egne premisser, på boken og utstillingen. "Bra til å være norsk" het det i musikkbransjen på 80-tallet. Det er lenge siden nå, kanskje er fotobransjen snart moden for å ta det samme steget?

Det må få være opp til hver enkelt kommersielle fotograf å utnytte de muligheter som finnes i et marked i endring. Marcel Lelienhof har over mange år jobbet i grenseland mellom sitt felt og ideelle organisasjoner.
Det betyr jo ikke dermed at han nødvendigvis driver med / må drive med veldedighet.
Nøkkelord: rom 13
Svar på dette innlegget Sitér
  • Del på FacebookDel på Facebook
  • $textTips en venn
  • Skriv utSkriv ut