:-)

Hei igjen Niels. Jeg er redd du tilegner meg meninger jeg verken har eller ønsker å forfekte. Hensikten med artikkelen har vært å reise en aktuell problemstilling. Men for å unngå å få en juridisk diskusjon "på den ene side og på den annen side", har jeg forsøkt å antyde hva som synes å være problemfritt og hvor man bør være noe mer oppmerksom. Det virker som om de fleste har oppfattet det slik. Det er jeg glad for. I en nylig mottatt epost oppsummerer avsenderen det - etter min mening - ganske treffende: "God artikkel om personvernet i Foto.no. Jeg skjønner at det er fort gjort å trå feil her, men som alle andre områder, kommer man vel langt med en god porsjon sunt bondevett. Med § 45 c som bakteppe og rettesnor."

Hei Inge F: I lovens forstand er faktisk en relativt stor forskjell på voksne mennesker som deltar i en offenlig tilstelning (her et 17. mai-tog) og skolebarn som befinner seg i en skolegård (i dette tilfelle ikke i "det offentlige rom").
Hei Niels: I noen land er det ikke lov å fotografere bygninger eller statuer, mens street photography synes å være OK. Det er stor forskjell på lov- og regelverk landene imellom. Meningen med artikkelen var å si litt om et norsk lovverk, og litt om hvordan dette fungerer i en tid da en del mennesker synes å ha små sperrer for å legge ut bilder av såvel barn som voksne, og da dette kan få uheldige konsekvenser. Juss ikke er noe eksakt vitenskap. Da kan man heller ikke legge ut noen facit.

Jeg har lest Datatilsynets hefte to ganger, uten at argumentasjonen blir mer logisk for meg.

Slik jeg forstår artikkelen er det i grenseland for hva som er lovlig, å fotografere barn og ungdommer som spiller fotball i skolegården, mens det er lovlig å fotografere de samme barna og ungdommene i 17 mai-toget.

Hvis det er noe jeg har misforstått her, så håper jeg at noen vil forklare.

Det er flere andre punkter i artikkelen jeg gjerne skulle ha sett ble diskutert også. Hvis det er noen jurister som leser dette og som våger å stikke fingeren i vepsebolet, vil jeg og sikkert flere med meg bli takknemlige.

Ingen av oss, tror jeg, ønker å bryte med norsk lov. Samtidig ønsker ihvertfall jeg muligheten til å undersøke verden og virkeligheten ved hjelp av kameraet.

Hvis en sånn undersøkelse skal bli preget av frykt for å bryte loven, må resultatet bli deretter.

Min foreløpige konklusjon må bli at norsk lov på dette feltet er mer egnet til å skape frykt enn til å gi rettigheter. Jeg savner større klarhet i lovgivningen.

F.eks. kunne det stått klart beskrevet om det er lov, eller ikke, å fotografere mennesker på offentlig sted, så lenge fotografen ikke opptrer truende eller skremmende. Og om det er lov, eller ikke, å offentliggjøre bildene.

Men et slikt ønske er kanskje for naivt.

Jeg forstår ikke logikken bak at det første bildet, "Noen av våre nye landsmenn i 17. mai-tog." er lovlig, mens "Med elever i skolegården er vi plutselig i grenseland.", er i grenseland.

Det første bildet gjør det helt klart mulig å identifisere personene, mens skolegårdbildet er så uklart at kun familiemedlemmer og kjente kan identifisere personene.

Så hvorfor er bildet hvor det ikke er mulig å identifisere personene (i grenseland av) ulovlig, mens bildet hvor det er mulig å identifisere personene er lovlig? Hvilken logikk ligger bak en slik argumentasjon?

Takk for kommentarer så langt. Til FN: Artikkelen er et vanlig journalistisk stykke arbeid, med oppgitte kilder og henvisninger til fordypning. I lov-sammenheng finnes det sjelden noen eksakt facit. Artikkelen er et forsøk på å reflektere over problemstillinge og antyde en retning. Når det gjelder bildet av skolegården, vil neppe alle som så meg vite om jeg brukte et vidvinkelobjektiv eller et teleobjektiv. Personvern er et viktig område for oss fotografer.

Harnang gir en grei oversikt, men jeg synes samtidig artikkelen i blant konkluderer der det kun er Harnangs subjektive vurderinger -ikke loven , eller vanlig praksis - som presenteres. Som i bildet fra skolegården "Med elever i skolegården er vi plutselig i grenseland." Hvis dette bildet er i grenseland (tatt på god avstand) er vi ute å kjøre, vil jeg hevde. Jeg vil påstå at bildet er helt uproblematisk i de aller fleste sammenhenger. Men det er altså kontekts som avgjør, og kontekst er VELDIG viktig i sammenhengen. Særlig i forhold til norsk lov.

Det kunne også vært greit å vite hvem forfatteren er så man vet hvilket ståsted dette er skrevet fra.